Del gjerne denne historien

Muggsjølia, Røros

Det var ikke mer enn 14 minusgrader da vi forlot Langen med storpulken full av godsaker, varme soveposer, primus og mye mer. Gutta kjørte et tospann og et trespann nordisk stil. Selv skulle jeg snørekjøre med lånt hund. Det var knallføre over Femundsåsen. Vi koste oss skikkelig, både Gaup, som nøt min fulle oppmerksomhet, og jeg.

Ute på isen, før vi kom til Langtjønnbua møtte vi så et enormt langt hundespann. Jeg telte 18 hunder. De passerte første spann greit, men så ville de hilse på Gaup og meg. Nå var ikke jeg spesielt erfaren med å møte slike lange mangehodede skapninger. Hjelp, de skal spise opp Gaup!  Jeg så for meg å stå igjen med et tau med halsbånd i. Jeg skøytet desperat i motsatt retning av spannet, ganske tungt å slepe med seg en hund på 40 kg. Mannen på sleden ropte og hoiet for å få de på rett kjøl, noe han heldigvis klarte til slutt. Gjett om jeg pustet lettet ut.

Vi måtte gå tilbake til Furubakken for å overnatte der, da det var tomt for ved på Langtjønnbua. Vi inntok et bedre måltid der og bestemte oss for å krype tidlig til sengs. Temperaturen sank utover kvelden, og jeg var glad jeg kunne sove inne i en seng som var akkurat 175 centimeter lang.

Neste morgen var temperaturen hele minus 28, men det lovet bra med skyfri himmel. Vi anslo at temperaturen midt på dagen ville være rundt 20 minus. Vi skulle jo bevege oss hele tiden og overnatte i ei av buene på Muggsjølia. I samråd med de andre bestemte jeg meg for å bli med videre. Vi fortsatte innover skogen, over myrer og kjente oss veldig godt igjen på kartet. Etter en stund støtte vi på et reingjerde. De er rimelig høye og lange, og vi fant vi ingen åpning. Vi bestemte oss for å åpne det ved en skjøt, for så å feste det igjen. Det gikk fint.

Landskapet ble mer kupert, og vi fulgte et myrdrag jevnt oppover. Ifølge kartet kunne vi enten velge å følge dette draget enda en stund, eller vi kunne velge å sneie rett over en ås for så å komme ut på Svartviktjønna. Derfra til Muggsjøen skulle det gå greit, regnet vi ut. Vi fant snart ut hvor gode vi er til å regne. Selvfølgelig valgte vi snarveien. Over den første lille åsen var snøen løs og minst en meter dyp. Siden hundene ikke hadde ski, fikk jeg æren av å tråkke løype. Jeg merket absolutt ingen ting til kulda der jeg vasset i djupsnøen. Hundene klatret godt oppover lia i mine vakkert tråkkede skispor.

Oppe på en ås fant vi ut at vi heller måtte følge høydedraget. Det gikk gnistrende en stund, men etter nærkontakt med en stubbe røyk festet på den ene pulken. Gutta reparerte pulken, samtidig som jeg kjente at sokkene mine var veldig svette etter snøtråkkingen. Da må man bevege seg, har jeg lært en gang. Så jeg gikk og gikk, rundt busker og kratt, litt nedover, litt oppover. Mest i sirkler.

Vi måtte videre, og vi kjente at temperaturen sank da vi nærmet oss Svartviktjønna. Jeg bestemte meg derfor for å skifte sokker. Nye tørre sokker ville nok gjøre susen. Men det ble mørkere, og jeg ble kaldere. Endelig kom vi ut på tjønna, der skulle det være en bu. Håpet steg, kanskje jeg snart kunne kose meg ved en liten ovn. Vi gikk videre over vannet. Jeg ble surere og kaldere, og måtte få hjelp til å få på tørre votter og feste vindvottene over. Jeg kjente ikke lenger tærne mine, og jeg begynte å miste følelsen i fingrene. Hva gutta jeg var med på tur er lagd av, vet ikke jeg. Hundene likte seg godt. De jobbet jevnt og trutt. Til slutt skjønte turfølget at jeg ikke klarte å gå noe særlig lenger, og at jeg måtte få varme i meg så raskt som mulig.

Mine gode hjelpere satt opp teltet og ordnet med hunder der ute på isen. Mens jeg ventet på dem, gikk jeg igjen i sirkler. Jeg frøs så hele kroppen ristet. Jeg fikk desperate tanker, tenkte at jeg aldri fikk se sønnen min igjen. Jeg klarte ikke å snakke, frosten satt i kroppen slik at det jeg kjente bare var smerte. Men jeg fortsatte å gå i ring, med stavene mer eller mindre under armene, og jeg så på skituppene mine hele tiden.

Teltet kom opp, de fyrte med primusen og jeg fikk noen sjokoladebiter. Jeg måtte få hjelp til å ta kalde klær av og tørre klær på. Jeg ble innpakket i lag på lag med ull, lue, votter, dobbelsovepose, reinskinn og underlag. Så kom det verste, idet varmen kom tilbake i kroppen. Frostriene jeg fikk da var så kraftige at jeg følte at hjertet tok flere ekstraslag, og på det hardeste kjentes det ut som om det kom til å stoppe opp. Skulle jeg virkelig dø ute i Femundsmarka? Det var helt ubeskrivelig grusomt. Men krampene og smertene ga seg gradvis, og sjokoladen begynte å smake litt bedre.

Tror aldri jeg har smakt bedre mat enn jeg fikk da, og humøret steg. Hadde helt sikkert vært fornøyd med hundemat. Men det var like greit at hundene fikk maten selv, de trengte nok litt ekstra næring der de gravde seg fine groper ute rundt teltet. Da vi bestemte oss for å køye, var det 33 minus utenfor teltet. Jeg har vel aldri noensinne vært raskere på do.

I min godt stappede sovepose, mellom to gutter i et tomannstelt, skjønte jeg hvor mye kroppsvarme de produserte på hver side av meg, i hver sin minus50-sovepose. Jeg våknet etter et par timer, fullstendig gjennomsvett. Fikk redusert klesmengden til et fornuftig nivå og sovnet straks igjen.

Neste morgen, nyttårsaften, våknet vi til minus 26 grader, og det føltes faktisk mildt.
Det var interessant å se polarhundene våkne og gjøre seg klare til en ny dag. De reiser seg, og i starten ser det ut som om de har stivnet nesten helt i kroppen. Så rister de av seg snø og begynner å strekke seg. Etter litt drikke er de klare for ny dyst.

Turen opp til Muggsjølia gikk veldig fint, og inne i hytta ble temperaturen 25 pluss oppunder taket. Ute steg temperaturen til minus 5. Jeg sloknet på en benk i bua klokka ti. Noen av hundene feiret nyttårskvelden ved å tjuvparre seg. Gutta gikk en tur og speidet etter nyttårsraketter, og de så faktisk lysene fra Røros. Så ble det 2003 uten at jeg merket noe til det. Tross alt hadde det vært en opplevelsesrik og fin tur. Jeg overlevde jo.

Anne Nørbech