Jeg vil fortelle om den skituren jeg hadde i romjula sammen hunden vår, en golden retriver, som heter Java. En rolig hund som liker snøen og trives på tur. Av og til trekker hun meg på ski, men er det mye folk og andre hunder, har jeg henne gjerne i bånd. Java og jeg tok oss en liten ettermiddagstur i løypenettet på Eineåsen. Det er en tur jeg opp igjennom årene har tatt veldig mange ganger etter jobben, både på ski og på bena. Løypene går i et variert terreng og skituren, som er 5 km lang, tar ca en time. Eineåsen har mange bratte kneiker og flotte utsiktspunkter med vidt utsyn. Herfra kan man se Kolsåsfjellet, Oslofjorden og ut over åsene i Asker.
Det er vakkert i skogen denne ettermiddagen. Et svakt sollys lager en fortryllet stemning, og snødrysset på barskogen langs løypene, glitrer. Det er lite folk ute, og jeg lar Java løpe ved siden av meg uten båndet på. På himmelen er det bare et tynt skydekke, og selv om det er tidlig på ettermiddagen, farger sola allerede himmelen lysegul og rosa i vest. Jeg nyter synet, trekker inn den kjølige vinterlufta, og gleder meg over det gode skiføret. Det er lite vind og utrolig stille i skogen. En fugl letter, og jeg skvetter litt av lyden av vingeslagene. Jeg ser ikke hvilken fugl det er, for den er et stykke unna. Kanskje er det en spurvehauk, tenker jeg, for det har jeg sett her før. Vi har til og med hatt spurvehauk på besøk i hagen vinterstid, på jakt etter småfuglene på fuglebrettet.
Det er nydelig blått føre, og skiene sklir lett av gårde for hvert stavtak. Jeg kommer inn i en egen rytme, og en deilig meditativ tilstand hvor tankene bare flyr. En og annen skiløper halser forbi og hilser oss i farta. God tur! God tur!, roper jeg tilbake. Java og jeg fortsetter turen og koser oss i vårt eget tempo. Nå er det lange slake sletter foran oss, før motbakkene begynner.
I de bratte motbakkene må jeg gå fiskebein. Plutselig ser jeg at Java stopper opp like foran meg. Hun stivner til som om hun værer et eller annet. Jeg stanser og blir stående og se meg rundt. Jeg ser ikke noe uvanlig først, men så lar jeg blikket gli opp bakken og da ser jeg det. Ut av skogen, på toppen av bakken, kommer skogens konge til syne. En diger elgokse med et mangetakket gevir. Java og jeg står som forstenet.
Elgen derimot står der oppe, tilsynelatende helt ubekymret, og ser likegyldig ned på oss. Deretter krysser han løypa uten hastverk, og forsvinner inn i skogen. Det var som om vi var et helt dagligdags syn for han, og det var vi kanskje også. Han har nok sett mange skiløpere i sitt liv, og funnet ut at de er helt harmløse. Jeg derimot er helt trollbundet av synet. Java er like foran meg og jeg har heldigvis åndsnærværelse nok til å hekte på henne båndet. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.
Med en gang elgen er ute av syne, setter Java i å gjø. Plutselig er hun veldig gira og tøff liksom, og vil løpe etter elgen. Jeg holder henne tilbake, og etter hvert roer hun seg heldigvis. Jeg har henne i bånd en stund, og får litt drahjelp opp de siste bakkene.
Elgen var ikke mange meter fra oss. Det var synd jeg ikke fikk tatt et bilde, men jeg ble handlingslammet, og skal innrømme at jeg fikk litt høyere puls. Elgen stod der så majestetisk og flott på toppen av bakken, omkranset av skogen på hver side, med den gylne himmelen som bakgrunn. Det kunne virkelig ha blitt et fint bilde av elg i solnedgang.
Målet for turen er et utsiktspunkt som heter Solfjellstua. Tidligere var det et serveringssted her, men det brant ned en gang på 80-tallet, og nå er det bare steiner fra grunnmuren igjen. Solfjellstua burde absolutt vært bygget opp igjen, og servert kakao og vafler som i gamle dager. Veldig mange har dette stedet som turmål. Vi har med sitteunderlag og et par godbiter hver i sekken og tar oss en liten pause før hjemturen.
Linda Stillerud
Eineåsen