Del gjerne denne historien

Fjellskogen er i forandring. Ennå med snødekte partier mot nord. Men solvarm og bar i de fleste sørhellinger. Skitur nå?

Velbrukte ski med gammelt klister. Jeg tråkker langsomt i halvråtten, våt snø. Barnåler, småkvist, kongler og biter av nedblåst skjegglav ligger utover. Dårlig gli. Litt bratt her i nordhellingen. Snøbart under storgranene, men ofte halvmeteren med snø i skyggene. Det blir en krokete, rolig tur oppover. Stopper stadig og lytter. Jo, måltrosten er kommet. Et sted en dempet surkling fra en skjult smeltebekk under skiene.

Varmende sol slår inn der trærne står glisnere. Jeg runder en kolle og møter barmark. Går litt tilbake og finner en kronglete rute på tynne, våte snøbroer oppover. Noen steder fargerike torvmoser på sidene. Så har jeg ikke noe valg lenger, må av med skiene og tråkke ut i røsslyng, gammelt gras og myk mosebunn.

Finner nye snøflekker og tråkler meg videre. Skrever over raske kaldtvannsbekker. Henger fast i knehøy vaier. Så må skiene av igjen.

Der borte i solvarmen ligger en bar forhøyning med tørr lyng og mose. Perfekt for en hvil. Legger meg på ryggen. Ser opp på underlige skyer i langsom bevegelse og forandring. Lukker øynene og dupper litt av. Pussig sted å våkne. Det var rødstilken som vekket meg med sine klare rop. Ser den i kikkerten. Sitter for en gangs skyld i en tretopp. Den er ankommet og er klar.

Jeg pusler meg tilbake en annen vei. Ski på, ski av. Ingen mennesker i terrenget. Avgjort årets siste skitur. Årets fineste?

Sigmund Hågvar

(Stedet for turen er Vegglifjell i Rollag kommune, Numedal. Nå har forøvrig kommunen snart bygget ned det meste av fjellskogen, dessverre, og planlegger ytterligere et par tusen hytter. Det er ikke utvikling av naturen, men avvikling.)