Del gjerne denne historien

Vi er på vei opp mot Appelsinhaugen i Nordmarka, på søndagstur, og pappa forteller hvordan han liksom kan høre skiene til sin egen far bak seg når han går alene, som et levende minne fra sin egen barndom. Jeg begynner å høre etter jeg også, men det er først mange år senere jeg forstår hva han mener. Det er ikke bare symbolet på arven, lyden er helt reell. Det hender til og med at jeg snur meg.

Denne ene skituren, som sannsynligvis blander seg inn i andre skiturer for etter hvert å bli til én historie. De danner til sammen et bilde av sanser og minner. Skituren til Sandungen med far. Lukten av vinterkledd skog og en svett anorakk. Lyden av ski mot iskald snø og stillheten når man stopper. Terrenget som endrer seg fra åpne myrlandskap og furuskog, til brå svinger og bratte kneiker gjennom tett granskog. Følelsen av neglesprett og gnagsår mens man suser sliten nedover Skådalsløypa i sviktende dagslys på vei hjem igjen.

Turene som barn da jeg kun så ryggen til far og prøvde å holde følge, og den første turen som ungdom da jeg stolt kom først til toppen av bakken. Det var en ny historie rundt hver sving, og over de utallige bakketoppene som alle skulle være den nest siste før det bare skulle være nedover resten av veien. De uskrevne reglene i marka, alle smilte og hilste.

Smaken av vørterøl på stua, og tanken på den mytiske styrken den ga til turen hjem, den varme peisen på Kikut og den ubehagelige kontrasten til den iskalde luften da jeg kom ut igjen.

Turen i januar med svakt dagslys og marka i dvale. Turen i februar med nysnø og kaldt solskinn. Turen i mars med varme solstråler og fuglekvitter. Turen i april med våt snø og lukten av gress som stikker frem.

Tåke og mildvær er like bra som solskinn og tørr nysnø. Tidlig vinter lukter annerledes enn vår, og lyden av snøen og vind i tretoppene endrer seg gjennom sesongen, men er lik som for 30 år siden.

Den første turen som voksen da jeg skjønte at pappa hadde lykkes i å overføre skigleden til neste generasjon. Åpenbaringen av minner i form av lukter og visuelle inntrykk. Det er ikke én skitur som skiller seg ut, det er alle. Alle er like fine på hver sin måte.

Skiene til far høres fortsatt, og det første jeg gjør etter turen er å ringe ham for å beskrive den. Han forteller nok en historie fra Heikampen eller bakken ned fra Slakteren.

Og så, i det min datter på 8 år sier «Dette er livet!», mens vi suser utfor bakkene ned mot Frønsvolltråkka, da begynner jeg å tro at den eviglange skituren også er i ferd med å bli hennes.

Denne ene skituren, som egentlig ikke har noen begynnelse eller slutt.

Christian Dahll