En vinter bodde jeg i London og savnet Nordmarka. Heldigvis ble jeg bedt om å holde et foredrag om britisk europapolitikk og fikk dermed en betalt tjenestereise til Oslo. Møtet var lagt til en mandag og åpnet derfor for en Markatur helgen før.
Jeg startet som vanlig fra Skansebakken med harde og isete spor på det som skulle bli vinterens første og siste skitur. Jeg oppdaget raskt at det var lenge siden forrige Marka-utflukt. Men jeg kom meg velberget fordi Lysedammene, opp Gopletjernbakkene og videre forbi Oppkuvtjern. Farten nedover mot Gagnumseter gikk i overkant friskt, men jeg kom meg helskinnet ned uten altfor mange knall og fall.
Alt gikk greit forbi Nibbitjern og jeg nærmet meg Løvlia og så fram til en hvilepause. Nær løypekrysset der løypa tar av sørover mot Vidvangshøgda og Kampen var det en liten dump som jeg normalt ville ha forsert uten vansker. Nå var det imidlertid hardt og isete og farten urovekkende høy. Løypa gjorde en sving til venstre og i høyre skispor der jeg befant meg, kom en dame som hadde problemer med både styring og fart. Vi smalt inn i hverandre.
Damen fikk en skikkelig springskalle, selv fikk jeg staven rett i kjeven, heldigvis uten å treffe tennene. Blodet rant og jeg fikk kreket meg til Løvlia for å låne plaster og gasbind for å stoppe blødningen. Hva som skjedde med den stakkars damen vet jeg ikke, jeg hadde mer enn nok med egne kvestelser. Betjeningen på Løvlia var meget hjelpsom og tilbød meg å ordne biltransport tilbake til Oslo. Jeg hadde imidlertid bilen min stående på Skansebakken og var opptatt av å komme meg til lege så fort som mulig.
Raskeste veien gikk over isen på Heggelivannene. Med gjenfrosne spor gikk det fort. Verre var det med alle bakkene til Sørkedalen. Jeg spyttet blod og bremset så godt det lot seg gjøre, livredd for å gå på trynet.
Omsider kom jeg til Skansebakken og fikk kjørt til byen. Først til Legevakten, hvor de etter røntgenundersøkelse konstaterte to kjevebensbrudd, så videre til Kjevekirurgisk avdeling på Ullevål sykehus, der jeg ble utstyrt med kjevelås i rustfritt stål av nyeste modell.
Kjevelåsen måtte jeg gå med i 6 uker, noe som viste seg å være en rasende effektiv slankekur – jeg gikk ned 11 kilo før kjevelåsen omsider ble fjernet. Kjevekirurgen på Ullevål bemerket at det var første gang han hadde hatt en kjevebruddpasient som ikke hadde vært i slagsmål på lørdagskvelden, og som stilte på Ullevål i langrennsdress.
Europaforedraget ble en selsom affære – med låst kjeve ble diksjonen nokså uklar og lydvolumet dempet. Men tilhørerne tok det pent.
J.D.B.