Ski har betydd mye for meg de siste årene, etter en stor omveltning i livet. Det er noe helt spesielt med hvordan tankene og følelsene sammenfaller når jeg går på ski. Jeg er helt fokusert og bare opptatt av å være til stede her og nå. Jeg opplever det som noe helt eksistensielt. Det ene øyeblikket kan være fylt av dødsangst, det neste av total frihet, uovervinnelighet og en euforisk livsfølelse. Perspektivet, både i landskapet og livet generelt, beveges i det jeg står på en fjelltopp og kikker utover verden.
Den første tusenmeterstoppen på ski gjorde spesielt inntrykk på denne måten. Det var med ærefrykt jeg gikk innover dalen mot toppen som ruvet mot himmelen. Var det mulig at jeg skulle klare å komme meg helt opp dit, alene? Den var høg den, Høgsvora. Lokket i hele min oppvekst fra hytta nedi dalen, og nå var jeg på vei. Når fellene på fjellskia ga etter gang på gang i det toppen begynte å nærme seg, økte frykten i takt. Tenkte at dette er bratt. Ingstadskiene måtte settes igjen et stykke før toppen, men det var ikke et alternativ å gi seg. For en ekstase det var å endelig stå på den snødekte toppen. Sola skinte, fjelltoppene glitret og speilte seg i fjorden. En enorm takknemlighet blomstret, og jeg var umåtelig kry!
Ski både i kroppen og sinnet, ski helt inn i sjela.
Hanna M. Larsen
Kos å lese, kjenner meg igjen i historien.