Ski er ikke det første man tenker på når man besøker den flate øya i havgapet på Nord-Vestlandet. Snøen som kom, ble raskt vasket vekk av sørvestkuling og regn. Men vintrene variert og noen ganger kunne skiene tas frem.
På slutten av 1940-tallet lagde faren min de første skiene til broren min og meg. De var laget av tønnestaver med lærrem som binding. Ved huset var det en liten skråning som ble vår første erfaring med å stå på og gå på ski. Vi hadde også et par lange treski dekorert med innbrent rand langs skikanten som endte ut i en dråpeformet tupp. I bredde og tyngde var det nærmest hoppski, men de ble flittig brukt når muligheten var der.
Der bindingene var festet råtnet skiene etter hvert. Skiene ble kuttet og fingerskjøtt og ble mer brukervennlige, men ikke alltid stabile. På et av skolens skirenn løsnet bindingen, hele tiden, så jeg kom ikke akkurat først i mål. Men skirenn var vanligvis en fin opplevelse, ikke visste jeg at dette var starten på «ski i sjela».
For å fortsette skolegangen måtte vi forlate øya. Et av de første stedene jeg bodde var det skimuligheter. Var ikke født med ski på beina, men hadde skiglede og å oppleve natur var en del av meg. Bodde senere i et område med mye vinter, lange og kalde. Begynte å grue meg til ny vinter allerede i april, mai. Hadde en kunde som gikk ca 100 mil på ski i løpet av vinteren. Tenkte at jeg kanskje kunne gå halvparten og det gjorde jeg de neste 30-40 årene og jeg gledet meg til vinteren!
Det ble mange turer bl.a. på Hedmarksvidda, vennlige, lyse og tilgjengelige Hedmarksvidda, Sjusjøen, Gåsbu, Rena, Sjusjøen, Trysil, Nordmarka, hompete, dompete. Nordmarkas trær som kaster skygger, men med fine glenner og myrer. Stryken, Kikut, Bjørnsjøen, Ullevålsseter, Sognsvann, Ringkollen, Skansebakken, Frognerseteren, Kobberhaugen, Hjerkinn, Rondvassbu, Venabu, Skeikampen, Fagerhøi, Austlid, og kjente fjellområder med Gjendesheim, Gjendevannet, Memurubu, Surtningssui, Kyrkja, Smørstabbreen, Storebjørn, Galdhøpiggen, Veslpiggen, Fanaråken, Valdresflya, Kalvehøgde som de mest besøkte. Navn jeg føler risser litt i den norske sjelen.
Sesongen starter og du er ganske vassen i armene, men gleden av å kjenne ski under beina er stor. Det blir mange tunge bakker, mye svette og pes, men etter hvert kjenner du at bakkene ikke er så bratte og det er godt å bruke kreftene. I åpent terreng får du gode følelser, skarp vind, lukten av snø, lyden som bærer. Opp mot Fanaråken i slutten av mai, sola skinner. Feller på skiene gjør det enklere oppover. Det blir tid til å nyte vårens vakreste eventyr.
Galdhøpiggen og Veslpiggen mot blå himmel, gleden er stor, stavtakene gir skia god gli. Idyllen blir brutt av buldrelyder fra fjellet. Etter en stund, en person kommer imot oss og ber oss snu, en klatrer har falt ned. Vi beveger oss sakte nedover igjen. Om ettermiddagen kommer et helikopter. På flere av turene er det vann som skal krysses, med litt fukt i løypa og kuldegrader om natta går du så det suser. Stavene tar tak, det suser, suser, suser!
Det er også bakglatte ski, tunge bakker. 5 mil på godt føre, men en avstand som er nokså utmattende. På vei over Gjendevannet, ei jente i følget henger seg på, greier jeg å gå ifra, kommer sammen til enden av vannet, vi gir hverandre et lite smil. Påsketuren fra Hjerkinn til Venabu hvor vi tok to strekk for å komme til Rondvassbu påskeaften, hytta var full og mange ble lagt på madrasser på gulvet, de måtte legge seg på samme tid. Det eneste jeg tenkte på var hvile. Mange år senere, i Frankrike traff jeg en norsk jente. Hun sa hun hadde møtt meg tidligere, på Rondvassbu en påskeaften. Vi har fortsatt kontakt. På hyttene og i løypa treffer du mennesker med samme fornemmelse, fornemmelse av skiglede og naturopplevelse.
Takk!
Anders Eckhoff