Det var i de dager da Nordmarka var full av snø og formen var på topp. Jeg skulle på tur med familiens hund, Putte, en dvergpuddel.
Putte var liten og søt, med rødt halsbånd og haletippen rett til topps. Sjarmtrollet var også utrolig kjapp og sterk. Men Putte beit. Gamle og unge. Små og store. Fingre, tær, alt var lovlig vilt. Putte var også glad i å egle seg innpå hunder med en helt annen størrelse og kroppsvekt enn han. Skulle vi på tur sammen, var det best å finne løyper med lite folk og få andre hunder.
En søndag i februar med gnistrende føre startet vi fra Elveli i Sørkedalen. Opp alle bakkene til Heikampen, så innover forbi Kveldroshøgda i retning av Vesle Sandungen. Det gikk lett over Vesle Sandungen, opp kneikene til Sandbekkmana, og videre innover de uberørte og vakre områdene i retning Spålen. Putte fikk en liten matbit ved Tvetjerna før vi bukserte de bratte kleivene ned mot Finnerudseter og videre østover mot Katnosa gård.
På Katnosa skjedde serveringen den gangen på kjøkkenet i hovedhuset. Tunet var fullt av skiløpere og hunder. Av det siste slaget var alle store og kraftige, mange ganger større enn familiens bandhund. Jeg hadde gledet meg til vafler og solo, som vanlig hadde jeg glemt å ta med mat og drikke hjemmefra.
Men på vei oppover bakkene fra Katnosa kunne jeg se at alle de digre samojedene, dobermanpinscherne og grønlandshundene på tunet våknet til live ved synes av min medbragte lekkerbisken. Jeg fant det klokest å snu og i stedet sette kursen mot Sandungen gård, sulten og tørst. Bakkene over Katnosberget og ned til Sandungen gikk på et vis, selv om farten var betydelig redusert.
Også på Sandungen var det en vrimmel av hunder i 50 – 80 kilos klassen som betraktet Putte med mord i blikket. Forsøket på næringsinntak ble derfor klokelig oppgitt og ferden lagt sørover til Kikut.
Opp bakkene fra Sandungen og videre over området rundt Sandungskroktjern kunne jeg tydelig merke mangelen på mat og drikke. Men Putte var like sprek og fornøyd med tilværelsen, der han ubesværet trippet foran en sliten skiløper.
Etter å ha staket nedover Puttedalen med skjelvende bein fikk Putte og jeg Kikut i sikte. Men her befant det seg flere hundespann som reiste seg i brå glede over Putte som kom svinsende over tunet. Bare rask reaksjon av undertegnede hindret at Putte endte opp som koteletter blant de fremmøtte trekkhunder. Så var det bare å ta Putte under armen og fortsette ferden mot Fyllingen gård, enda mer tørst, sulten og sliten enn før. Bakkene opp Tjuvdalen mot Heikampen var tunge, godt da å nå utforkjøringene ned mot Sørkedalen. Nå var også Putte sliten, og ble sakkende akterut de siste kilometerne ned til parkeringsplassen på Elveli.
Den kvelden lot Putte både tær og fingre være i fred.
Jon Bech