Del gjerne denne historien

Mor og far skulle gifte seg pinseaften i 1928, og flytte inn i et kvitt pent hus som hørte Lena Meieri til, på Lena. De trengte noen møbler og fars bror, onkel Kristian, hadde bruktmøbelforretning på Hamar, og det var dit mor og far drog på ski en vinterdag i februar 1928.

Mjøsa lå tilfrosset på den tiden i vintermånedene, og det var to spreke 30-åringer som tok skituren til Hamar over Mjøsisen. Jeg regner med at de kjørte på ski ned til Kapp og krysset Mjøsa derfra. Det er målt i ettertid en avstand på 22 kilometer den ene veien. Da mor og far på turen hjem kom til Kapp igjen, og skulle opp de siste bratte bakkene, husker jeg mor bemerket at «hvis ikke far hadde hatt en pastill til meg da hadde jeg ikke greid å komme opp de siste kneikene og hjem til Lunde».

Det ble storhandel på Hamar av mørk eik spisestue. Seks spisestuestoler og to større stoler med armlener. Bordet hadde mange lemmer til forlengelse og en stor buffet som hadde blyglass i de små skapene på siden. Det fulgte også med et anretningsbord.

Det var viktig å utnytte den stabile Mjøsisen som klart gav den korteste veien til Hamar. På Lunde, mors hjemgård, var det både hester og kjøretøy, og allerede dagen etter ble det ny tur over Mjøsa. Jeg tenker meg at det var mors fetter Markus, som var stallmester på Lunde, som var sjefen for denne henteekspedisjonen.

Møblene sto mørke og solide i spisestua ved siden av kjøkkenet i hele min oppvekst på Kraby på Toten. Jeg minnes mange lange middager og kaffelag med sigarlukt og at vi barna hadde lange ører for å høre hva de voksne snakket om. Spiseserviset var det blå som jeg bruker den dag i dag i mitt eget hjem, når venner og familie samles.

Da mor og far flyttet fra Kraby og til kårhuset Bekkedal ble det klart at denne spisestua var for stor. Men den ville passe fint i hytta som ble bygget i Rondane 1965 – 66. Mor malte møblene i en fin blåfarge, og sammen far trakk de om stolsetene med stripete ullstoff fra Gudbrandsdalens Ullvarefabrikk.

Jeg gikk også skituren over Mjøsa, 28 år etter mor og fars tur. Som nyutdannet ergoterapeut var jeg ansatt på det som den gang het Østlandske Vanførehjem. En fin lørdag i slutten av februar i 1956 gikk jeg fra Stange og ned på Akersvika under brua, og ville finne skiløypa som gikk fra Hamar og over til Totensiden.

Den fant jeg greit, og med mange fraspark og stavtak på den flate Mjøsa, kom jeg meg over til Kapp på Totensiden. Jeg hadde Kandaharbindinger og stålkanter på skiene. Løypa gikk gjennom Nessundet, og det var ingen bro mellom Helgøya og fastlandet den gangen, den kom i 1957. Fra Kapp var det enda 5-6 kilometer igjen oppover Rustadbakka før jeg var hjemme. Der ventet en varm dusj og det var godt å tenke at jeg kunne ta bussen tilbake for å møte på jobb på mandag.

Historien om skituren til Hamar for å kjøpe møbler er blitt fortalt i oppveksten min. Et eksempel på lange nyttige skiturer når Mjøsisen var stabil, og det gikk både skispor og bilveier som gjorde avstandene kortere mellom byene og folk som bodde rundt Mjøsa.

Spisestuemøblene har nå stått på hytta Totenbu i over 50 år. De har vært samlingsplass for fire generasjoner og har hørt mange historier om skiturer opp og ned fra topper, fantastiske lange skiturer, mil etter mil. Når en tidlig kveld kom så vi på kartet på veggen for å planlegge enda en skitur.

Ås, januar 2021

A.R. (f. 1933)