Det var det at han gikk ved siden av meg. Hele skituren. Over fjellvidda. Til Spåtind høyfjellshotell. Han snakket og snakket. Med meg. Han hadde forstått at jeg var den i gruppa som strevde. Jeg hadde dårlig utstyr. Ingen smøring under skiene. Olabukse med strømper utenpå. Boblejakke. Han var en stjerne. Så lys. Gule krøller i en krans rundt hodet. Blå klare øyne. Røde lepper som fortalte om stort og smått. Jeg ble så glad, så glad. Og overrasket og takknemlig og rørt og lett. Jeg klarte å gjennomføre hele turen. 2.6 mil. Og jeg glemmer det aldri. Den kraften det ga å bli sett.
Fortalt av J.F.